enke

Tradisjonelt har det vært mannen som har vært familiens forsørger, og når forsørgeren gikk bort, frafalt også familiens inntekter. Det var derfor nødvendig med et system som sikret den gjenværende familiens økonomi.

I Danmark-Norge ble enker ivaretatt økonomisk gjennom enkekasser, som ble etablert fra starten av 1700-tallet. Enkekassene ble opprettet både på statlig og privat initiativ. Den første offentlige enkekasse ble etablert i 1775, og fra 1788 ble det pålagt embetsmennene å sette inn penger i enkekassen. I 1814 ble det opprettet en enkekasse som særskilt skulle gjelde for Norge. Enkekassen i Norge fikk betydelige tilskudd fra staten utover på 1800-tallet. I 1895 kom en ny lov om enkekasser som medførte store endringer i forhold til tidligere. Etter 1895 måtte tjenestemenn betale premier i form av forskuddstrekk. Fire år senere, i 1899, ble det åpnet for at alle norske borgere kunne tegne forsikring i enkekassen.

Opprettelsen av Statens pensjonskasse i 1917 innledet avviklingen av enkekassene. Denne avviklingen varte fram til 1970-tallet.

Den sosiale betydningen av statusen som enke er varierende, knyttet som den er til ulike samfunns slektskapssystemer og familie-mønstre. I samfunn med liten aksept for kvinnestyrte husholdninger, finnes det gjerne en forventning om at enker raskt skal gifte seg på nytt. I mange patrilineære klansamfunn er det for eksempel en etablert skikk at avdødes bror (eller nærmeste mannlige slektning) gifter seg med (og dermed tar seg av) dennes enke (se levirat).

I andre samfunn har gjengifte for kvinner vært nær utenkelig. Blant indiske hinduer var det tidligere et ideal blant enkelte høykaster at enker lot seg brenne på likbålet sammen med sine avdøde ektemenn (se enkebrenning). I Europa har gjengifte generelt vært mulig, men det har likevel vært et utbredt ideal at så helst ikke burde skje. Særlig i Sør- og Øst-Europa var det derfor tidligere vanlig at enker kledte seg i svart (sørgeklær) resten av livet.

• ekteskap
• slektskap