Dualisme

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Dualisme brukes i rettslig sammenheng som en betegnelse på forholdet mellom nasjonal rett og folkerett.

I rettsstater med en dualistisk tilnærming kan man ikke bygge rettigheter og forpliktelser direkte på folkeretten, men i stedet innlemme folkerettslige forpliktelser i nasjonal rett. Dette kan gjøres ved å inkorporere folkerettslige forpliktelser i gjennom lov eller forskrift eller innføre en tilsvarende regel (ofte kalt transformasjon).

Norge og Norden har tradisjonelt hatt en dualistisk tilnærming til folkerettslige forpliktelser, men inkorporeringen i nasjonal rett har i nyere tid fått et så stort omfang at det ikke lenger har så stor praktisk betydning at vi har en dualistisk tilnærming.

I Norge bidrar dessuten presumsjonsprinsippet til at nasjonal rett er i samsvar med folkeretten, ved at det presumeres at vår interne rett er i samsvar med Norges forlkerettslige forpliktelser. Dette innebærer at man i rettskildelæren forsøker å fastsette rettsregler slik at det ikke oppstår motstrid med folkeretten.

Eksempler på lover som er inkorporert i Norge er Menneskerettsloven og EØS-loven.

Etter at Norges Grunnlov § 92 kom på plass i 2014 kan det diskuteres om folkerettslige forpliktelser har tatt et steg opp og at vi nå har en generell regel med grunnlovs rang.

Monisme[rediger]

Monisme står i motsetning til dualisme og i et monistisk rettssystem gjelder folkeretten som en del av den interne retten, uten at det er behov for å inkorporere.

Sektormonisme[rediger]

Sektormonisme innebærer at en lovbestemmelse fastsetter at loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten. Eksempel på dette er Straffeprosessloven § 4, som sier at "Lovens regler gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.".

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]