Driveplikt

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Driveplikt er i Norge en plikt til å holde dyrket mark i hevd så den ikke forfaller, eller blir ubrukelig som dyrkingsjord. Driveplikt er fastsatt i tre ulike lover.

Jordlova[rediger]

Prinsipielt er driveplikten fastlagt i Jordlova § 8, som sier:

"Jordbruksareal skal drivast. Ny eigar må innan eitt år ta stilling til om han eller ho vil drive eigedomen sjølv eller leige bort jordbruksarealet etter føresegnene i andre ledd.
Driveplikta kan oppfyllast ved at arealet vert leigd bort som tilleggsjord til annan landbrukseigedom. Det er ein føresetnad for at driveplikta er oppfylt ved bortleige at leigeavtala er på minst 10 år om gongen utan høve for eigaren til å seie ho opp. Avtala må føre til driftsmessig gode løysingar og vere skriftleg. Avtaler som fører til driftsmessig uheldige løysingar, kan følgjast opp som brot på driveplikta. Ei leigeavtale som er i strid med andre, tredje eller fjerde punktum, kan ikkje gjerast gjeldande mellom partane eller i høve til offentlege styresmakter.
Finn departementet at jordbruksareal ikkje vert drive, kan eigaren påleggjast å leiga jorda bort for ei tid av inntil 10 år, eller at jorda skal plantast til med skog, eller tiltak av omsyn til kulturlandskapet. Om pålegg ikkje er etterkome når fristen er ute, kan departementet gjera avtale om bortleige av heile eller delar av jorda for ei tid av inntil 10 år."

Eieren trenger ikke selv å drive jorden, det holder at den leies ut eller lånes bort, slik at jorden holdes i hevd. Reglene om driveplikt er imidlertid ganske "ulne" og gjenstand for skjønn.

Både vilkåret om at arealet kan betegnes som "dyrket mark", vilkåret om at det skal være mulig å drive arealet med overskudd ("lønnsom drift"), og vilkåret om at jorden blir "vannhevdet" er gjenstand for skjønnsmessige vurderinger som kan prøves for retten.

Tvangstiltakene som loven tillater at det offentlige iverksetter er blitt svært lite praktisert. Tidligere inneholdt jordloven også en mulighet for ekspropriasjon av dyrket mark som ikke holdes i hevd, men denne muligheten ble fjernet ved lovendring som trådte i kraft i 2007, da den nesten aldri hadde vært benyttet.

Konsesjonsloven[rediger]

Etter Konsesjonsloven § 5, skal den som overtar en eiendom konsesjonsfritt på grunn av nært slektskap til selgeren (til og med barn av søsken) drive den selv i minst 5 år, eller leie bort jorden i minst 10 år. Driveplikten etter konsesjonsloven gjelder bare for eiendommer med enten minst 100 dekar totalareal eller minst 20 dekar dyrket mark.

Tvangstiltak etter mislighold av vilkårene i § 5 i konsesjonsloven er at eiendommen kan selges etter reglene om tvangssalg, og dette er hjemlet i lovens § 19. I likhet med etter jordloven, er tvangstiltak som følge av «vanhevd» etter konsesjonsloven blitt svært lite praktisert.

Odelsloven[rediger]

Man finner regler for bo- og driveplikt i Odelslova §§ 27 og 29, som sier:

§ 27. "Når det i samband med odelsløysing eller offentleg skifte blir søkt om konsesjon fordi buplikta ikkje skal oppfyllast, eller om fritak frå driveplikt, skal retten utsetje den endelege avgjerda i saka til konsesjons- eller fritaksspørsmålet er avgjort."

Ved vanlig overtakelse på odel er ikke driveplikten personlig, men ved odelsløsning er det eieren selv som må drive bruket. Også etter odelsloven er driveplikten gjenstand for tolkning.

Tvangstiltak som følger av mislighold av reglene i § 27, er at andre odelsrettshavere kan søke gården løst på odel selv om de er dårligere odelsberettigede, og dersom gården er ervervet ved odelsløsning, kan den tidligere eieren kreve eindommen tilbakeført, dersom ingen odelsberettigede gjør krav på den (§ 28). Dersom ingen av disse melder sin interesse, kan departementet sette en frist for eieren til å søke om konsesjon (§ 29).

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]