I sivile saker er en dom den avgjørelse som retten treffer når den helt eller delvis avgjør det krav som er gjenstand for et tvistemål; i straffesaker kalles rettens avgjørelse en dom når siktede (tiltalte) dømmes eller frifinnes. De andre avgjørelser som retten treffer, er enten kjennelser eller beslutninger. En dom skal ha grunner og skal avsies i et rettsmøte. I høyesterettssaker trer stemmegivningen i stedet for domsgrunner.

I sivile saker følger det av tvisteloven av 17. juni 2005 § 19-4 at domsavsigelse skal skje senest fire uker etter avslutning av hovedforhandling eller ankeforhandling. I saker med bare én dommer er fristen to uker. For straffesaker heter det i straffeprosessloven av 22. mai 1981 § 42 at dom bør avsies umiddelbart etter at saken er tatt opp til doms, men hvis dette ikke er mulig, kan domsavsigelse skje i et senere rettsmøte. Er dom ikke avsagt innen tre dager etter at saken er tatt opp til doms, skal grunnen opplyses i rettsboka.

Domsmyndigheten er skarpt atskilt fra lovgivningsmyndigheten og forvaltningsmyndigheten. Dommernes oppgave er på grunnlag av gjeldende lov og rett å avgjøre omtvistede spørsmål i en konkret sak. Jf. maktfordelingsprinsippet.

En dom i en sivil sak kan som regel ikke kreves fullbyrdet før den er blitt rettskraftig (se tvangsfullbyrdelse). En straffedom må alltid være endelig før den kan fullbyrdes. Før fullbyrdelse kan skje, skal dommen regelmessig forkynnes. En straffedom skal fullbyrdes uoppholdelig eller så snart det kan skje. Adgangen til å fullbyrde straffedom foreldes etter utløpet av lovbestemte frister fra 2 til 25 år, etter straffens størrelse (strl. § 86). Om de rettsmidler som kan anvendes mot en dom, se sivilprosess og straffeprosess.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg