Disposisjonsprinsippet

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Disposisjonsprinsippet er et rettsprinsipp i sivilprosessen som gir uttrykk for partenes rett til selv å velge om de vil gå til sak, hva de vil gå til sak om, og hvordan de vil argumentere og føre bevis for sin sak.

Prinsippet gjelder sterkest i saker hvor partene har fri rådighet over kravet (såkalt dispositive saker). Et resultat av dette prinsipp er at domstolene på sin side er bundet av partenes krav, påstander og grunnlag, og må avsi en dom innenfor disse.

Prinsippet er grunnet på partenes frie rådighet over tvistegjenstanden utenfor prosess, for eksempel ved at partene kunne inngått avtale om hvordan tvisten skulle løses uten å gå til sak. I tillegg er prinsippet med på å styrke domstolene som uavhengig part i en sak; det er partene selv som må finne frem sine argumenter og bevis, uten at domstolene blander seg inn i de forskjellige partenes sak.

Prinsippet står i et spenningsforhold til dommernes prosessledelse og de regler som gir dommerne plikt og mulighet for å drive veiledning og opplysning av saken. Etter dagens regler har dommerne en viss mulighet for å påvirke partene i forhandlingsprosessen ved å klarlegge partenes standpunkter og eventuelt be dem ta stilling til nye standpunkter, men når dommen skal avgis er dommeren låst til de påstander og det grunnlag som til slutt er bestemt av partene.

I Tvisteloven § 11-2 første ledd fremgår prinsippet og viser til at en domstol ikke kan tilkjenne saksøkeren mer enn han har påstått eller avgjøre krav som ikke er reist i saken.

Saker uten fri rådighet

I visse sivile saker har ikke partene fri rådighet over tvistegjenstanden. Tvisteloven § 11-4 viser spesielt til saker om personstatus, barnelovsaker og tvangsvedtak etter lov om psykisk helsevern, men det gjelder for alle saker hvor offentlige hensyn tilsier det. Eksempelvis vil partene i saker om samvær med barn, skilsmisse e.l. mangle fri rådighet i rettssaken. I slike saker er ikke retten bundet av partenes påstander, grunnlag og beviser, og de skal hvis nødvendig selv sørge for at relevante opplysninger blir innhentet og klarlagt.

Disposisjonsprinsippet og forhandlingsprinsippet er viktige elementer i sivilprosessen, men grensene mellom de to begrepene er ikke like klart definert. Anne Robberstad forklarer det som at «de to prinsippene utgjør ikke motsetningspar, de ligger i ulike plan. Forhandlingsmaksimen dreier seg om arbeidsdeling, disposisjonsprinsippet om hvem som bestemmer, retten eller partene».

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]