Diplomati

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Diplomati er det system som er utviklet for å ivareta den formelle kontakten mellom stater.

Diplomatiet kan defineres som de teknikker en stat benytter for å ivareta sine interesser utenfor sine egne grenser, og omfatter derfor både bilateral kontakt mellom to stater, og multilateralt arbeid i internasjonale organisasjoner som FN og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS). Retorisk betraktet kan diplomati defineres som utførelsen av enutenrikspolitikk, krig unntatt.

Utenriksdepartementet har ansvar for Norges forhold til fremmede stater. Norges representasjon i fremmede stater kalles ambassader [1], og ledes av en ambassadør. Den norske diplomatiske rangorden er som følger: ambassadør, minister, ministerråd, ambassaderåd, ambassadesekretær (av første,annen eller tredje grad), attaché. Norges representasjon ved internasjonale organisasjoner kalles en fast delegasjon [2], og ledes på samme måte av en ambassadør. "Utenriksstasjon" er en samlebetegnelse på alle statlige kontorer utenfor statens egne grenser der det arbeider minst én tjenestemann med diplomat- eller konsulstatus. Samlebetegnelsen kan deles i diplomatiske stasjoner – ambassader, delegasjoner (og tidligere også legasjoner) – og konsulære stasjoner – generalkonsulater, konsulater, visekonsulater, og konsularagenturer, inkludert valgkonsulatene (de honorære konsulatene) der det vanligvis ikke arbeider utsendte tjenestemenn (Neumann og Leira, 2005).

Til den norske utenrikstjenesten, hjemme i Utenriksdepartementet og utenlands, utdannes aspiranter [3] internt i departementet. Ved opptak bør aspiranter ha gjennomført høyere utdanning, ha gode kunnskaper i engelsk, og bred allmenndannelse. I løpet av de siste årene er det også blitt en utbredt praksis at utenriksstasjonene tilknytter seg praktikanter, gjerne for 4-6 måneder av gangen. Praktikantene får da gjerne tittelen attaché (laveste rang). De er i motsetning til aspirantene ikke fast ansatt i UD.

Det finnes et internt, uformelt hierarki for hvilke utenriksstasjoner som regnes blant de mest attraktive. Faktorene som avgjør en stasjons attraktivitet er omfanget av og enigheten i vedkommende lands forhold til Norge, foruten mer praktiske forhold som ambassadørbolig og lignende. Blant de mest attraktive regnes stasjonene i Danmark, Storbritannia, Tyskland, USA og FN.

Sentrale diplomatiske begreper[rediger]

Agrément (tidligere agréation) En mottagerstats forhåndsgodkjennelse av fremmed stats diplomatiske stasjonssjef. Dagens praksis er at senderstatens utenriksministerium enten direkte eller gjennom egen stedlig ambassade retter en henvendelse til mottagerstaten og ber om dens samtykke.

Ambassadør Høyeste diplomatiske rangklasse (se denne). Som oftest leder for diplomatisk stasjon, men brukes også for ambassadør en mission spéciale (i særlig oppdrag), f.eks. til et kongelig bryllup.

Aspirant Person under opplæring for opptak i den utenrikske fagetat.

Aspirantpraktikant Fra 1966 av betegnelse på person under opplæring i norsk UD i aspiranttiden før selve aspirantkursets begynnelse. Ettersom saksbehandlerperioden økte i forhold til opplæringsperioden utover 1990-tallet, gikk bruken av termen tilbake.

Attaché Laveste regulære diplomatklasse (se denne); også fagutsendinger, f.eks. militærattacheer (fagutsendinger er per definisjon ikke fra utenrikstjenesten, og må derfor ikke blandes sammen med fagtjenestemenn, se disse).

Akkrediteringsbrev, akkreditiver Introduksjonsbrev fra senderstatens statsoverhode som diplomatisk stasjonssjef overleverer til statsoverhodet i mottagerstaten før virksomheten kan påbegynnes.

Bilateralt diplomati Tosidig diplomati, gjerne stat-til-stat.

Chargé d’affaires Den som leder en diplomatisk stasjon, blant annet når topposisjonen er vakant. Finnes i to varianter: a.i. (ad interim, midlertidig) og e.p. (en pied, permanent). Den siste er stort sett gått av bruk. Ved konsulære stasjoner brukes ikke de franske forkortelsene, men ”fungerende”, f.eks. ”Fungerende generalkonsul”.

Corps consulaire (CC) Samtlige generalkonsuler, konsuler og visekonsuler med eksekvatur i en by (hovedstad eller annen), forstått som et ledet kollektiv.

Corps diplomatique (CD) Samtlige fremmede diplomater på stedet forstått som et ledet kollektiv. Dean Engelsk for doyen (se denne), men brukes i tillegg om leder av corps consulaire i en by, gjerne den konsulære tjenestemann med høyest rang og lengst tjenestetid på stedet.

Delegasjon Diplomatisk, fast stasjon til annet enn en suveren stat, gjerne til en internasjonal organisasjon (f.eks. OECD). Brukes også om forhandlingsdelegasjoner til en eller en serie av diplomatiske konferanser (f.eks. UNCLOS – FNs siste store havrettskonferanse på 1980-tallet).

Depositar Stat eller internasjonal organisasjon som oppbevarer original av folkerettslig avtale, mottar og oppbevarer ratifiseringer (stadfestelser) og lignende, og sender ut avtalefestede underretninger.

Diplomat Utsendt fagpersonell ved en diplomatisk stasjon i utlandet som senderstaten akkrediterer eller anmelder overfor mottagerstaten. Kan være av forskjellige klasser, hvorav den høyeste er ambassadør. Norge har utvekslet ambassadører med andre stater siden 1942. Før den annen verdenskrig var det bare stormaktene som utvekslet ambassadører (og fra 1930-tallet av enkelte søramerikanske stater, på eget initiativ).

Diplomatisk rangklasse Går som følger: ambassadør, minister, ministerråd, ambassaderåd, ambassadesekretær (av første,annen eller tredje grad), attaché.

Doyen (sml. dean) Leder av corps diplomatique; siden slutten av 1700-tallet i de fleste stater den diplomat fra høyestrangerende klasse i korpset (nå i praksis ambassadør) som har lengst tjenestetid på stedet, men i enkelte katolske stater alltid pavens utsending, den såkalte pavelige nuntius. Dossier (”doss”) Opprinnelig saksdokumenter innheftet i omslag med rygg; saksmappe, brukes også synonymt med sak.

Eksekvatur Opprinnelig en katolsk kirketerm for en landsherres stadfestelse av en pavelig bulle; en mottagerstats godkjennelse av fremmed stats konsul. Dagens praksis er at senderstatens utenriksministerium enten direkte eller via stedlig ambassade anmoder mottagerstaten om dens samtykke til at en foreslått konsul med rettsvirkning kan utføre konsulære gjøremål innen et nærmere angitt distrikt i mottakestaten.

Fagstasjon Utenriksstasjon som ledes av en fagtjenestemann.

Fagtjenestemann Tjenestemann som er opptatt i den utenrikske fagetat, vanligvis etter å ha gjennomgått tre års aspirantopplæring.

Forflytningsplikt (i daglig bruk siden 1940-tallet flytteplikt) Fagtjenestemanns plikt til å overholde lov om å motta forflytning til likeverdig eller høyere stilling i departementet eller ved utenriksstasjon (se idag §9 i lov om utenrikstjenesten av 3. mai 2002 nr. 13).

Honorær konsul Ulønnet konsul som er fastboende på stedet, kan være norsk statsborger, borger av landet han ellere hun bor i, eller av tredjeland. Begrepet holder stand i dagligtalen, men har i juridisk og departemental sammenheng de siste tiårene måttet vike for det synonyme ”valgkonsul”.

Immunitet Wienerkonvensjonen om diplomatisk samkvem av 1961 (tekst osv. i Eileen Denze [1998] Diplomatic Law. A Commentary om the Vienna Convention on Diplomatic Relations Oxford: Clarendon) gir diplomater immunitet, blant annet mot straffeforfølgelse i mottagerstaten (men pålegger dem samtidig å respektere mottagerstatens lover). Wienerkonvensjonen om konsulært samkvem fra 1963 gir konsuler mer begrenset immunitet.

Innberetning Tidligere ugradert kommunikasjon fra utenriksstasjon til UD, sml. melding, som var gradert. De to begrepene brukes nå om hverandre

Konsul I Roma og i nordisk middelalder medlem av et overordnet utøvende politisk organ. I middelalderen begynte handelsmenn i enkelte byer ved Middelhavet å velge en av sine egne som voldgiftsdommer og kalte ham konsul. Nå formell, ikke-diplomatisk representant hos annen stat, i hovedstaden eller i en annen by i landet.

Legasjon Diplomatisk stasjon ledet av en minister. Etter at samtlige norske diplomatiske stasjoner ble oppgradert til ambassader i to tiår fra 1942 av, er begrepene legasjon og minister gått ut av bruk.

Minister Øverste diplomatiske representant til statsoverhode mellom stater som ikke utveksler ambassadører. Denne betydningen er utdatert i norsk utenrikstjeneste (se legasjon). Enkelte større stasjoner ledet av ambassadør har en ministerråd som nestkommanderende.

Multilateralt diplomati Flersidig diplomati, spesielt kongressdiplomati og, fra og med Folkeforbundets innstiftelse, diplomati i internasjonale organisasjoner.

Note (kalles ministerbrev når utenriksministeren er avsender) Offisiell kommunikasjon fra en ambassade til mottagerstatens myndigheter eller omvendt. Oftest i tredjeperson og kan da kalles verbalnote, til tross for at det dreier det seg om skriftlig kommunikasjon.

Persona non grata Latin: uønsket person. Når en stat av ymse årsaker ønsker å utvise en diplomat, gjøres dette ved at vedkommende ”erklæres uønsket”, uten at noen begrunnelse nødvendigvis gis.

PM Latin pro memoria, til påminnelse (”huskelapp”), den franske formen aide mémoire brukes også. Notat som overleveres som skriftlig underlag når en sak tas opp muntlig med representant for fremmed stat, gjerne blottet for tiltaleform, underskrift osv.

Rappellbrev Senderstats tilbakekallelsesbrev som ny ambassadør overleverer vedrørende sin forgjenger, samtidig som han eller hun overleverer sine egne akkreditiver (se ovenfor).

Sekretær Før den annen verdenskrig fagtjenestemann, flyttepliktig eller ikke flyttepliktig, hjemmepostert eller utepostert. Etter den annen verdenskrig forblir dette den formelle betydningen, men uformelt ble sekretær stadig oftere brukt om underordnet ikke-faglig personale (de som før den annen verdenskrig hadde gått under betegnelsen assistenter, nå kontorfunksjonærer eller administrativt personell). Brukes nå nesten utelukkende i kvalifiserte sammenhenger, såsom ”ambassadesekretær”.

Sendemann Permanent leder for diplomatisk stasjon, nå synonymt med ambassadør. Før 1942, da Norge ikke hadde ambassadører, for Norges vedkommende synonymt med (diplomatisk) minister. Innført 1922, fjernet per 1. september 2002 og derfor p.t. kun i bruk om ambassadører som ble utnevnt før denne dato.

Sideakkreditering En ambassadørs akkreditering(er) til statsoverhodet i annen stat enn der han eller hun er bosatt .

Signatarmakt Stat som har undertegnet en nyskrevet avtale eller traktat.

Stasjonssjef Samlebetegnelse på leder av diplomatisk eller konsulær utenriksstasjon uansett rang, eller permanens.

Utenrikskomiteen Stortingskomité. Initiativ til opprettelse tatt i 1917, fast stortingskomité (”Utenriks- og konstitusjonskomiteen”) i 1923, fikk sitt nåværende navn to år senere, og mistet konstitusjonsspørsmålene i 1993. Det finnes også en utvidet utenrikskomite (utvidet med bl.a. partienes parlamentariske ledere), et viktig konsensusdannende organ der UD-tjenestemenn ofte møter med utenriksministeren.

Utenriksråd Siden 1922 øverst rangerende embedsmann i utenriksdepartementet(parallellen i de fleste andre norske departementer er departementsråd).

Utenriksstasjon Samlebetegnelse på alle statlige kontorer utenfor statens egne grenser der det arbeider minst én tjenestemann med diplomat- eller konsulstatus. Kan deles i diplomatiske stasjoner – ambassader, delegasjoner (og tidligere også legasjoner) – og konsulære stasjoner – generalkonsulater, konsulater, visekonsulater, og konsularagenturer, inkludert valgkonsulatene (de honorære konsulatene) der det vanligvis ikke arbeider utsendte tjenestemenn.

Kilde: Neumann og Leira 2005 (gjengitt med forfatterenes tillatelse)

Annet[rediger]

I overført betydning betyr diplomati / diplomatisk evnen til å løse en sak uten opptrapping av konflikt, og med størst mulig grad av forståelse og gjensidig respekt mellom partene.

Historisk[rediger]

Diplomatiet har røtter i oldtiden, da herskere begynte å sende representanter, såkalte diplomater, til hverandre. På 1400-tallet innførte de italienske bystatene en fast representasjon.

Ordene diplomati og diplomat er avledet av ordet diplom, som i denne sammenhengen betyr et rettslig dokument, tilsvarende dagens bruk av ordet traktat.

I norsk historie var retten til en selvstendig utenriksrepresentasjon – den såkalte konsulatsaken – en av de utløsende faktorer da Stortinget i 1905 vedtok å oppløse unionen med Sverige. I internasjonal sammenheng var Wienerkongressen av stor betydning for utviklingen av diplomatisk praksis.

Litteratur[rediger]

  • Sigvald Hauge & Iver B. Neumann, "Hva er DIPLOMATI", 2011
  • "Norsk utenrikspolitikks historie", 6 bd., 1995-97.
  • Iver B. Neumann og Halvard Leira, "Aktiv og avventende: utenrikstjenestens liv 1905-2005", 2005
  • Harold Nicolson, "Diplomacy", Institute for the Study of Diplomacy, 1988 - ISBN 0934742529
  • G.R. Berridge "Diplomacy: Theory and Practice", Palgrave Macmillan; 3rd edition, 2005 - ISBN 1403993114

Eksterne lenker[rediger]