Den europeiske union

Det Europeiske flagg er er både emblem og flagg for Den europeiske union (EU) og Det europeiske råd (CoE)

Den europeiske union (EU, eller Europaunionen) er en regional samarbeidsorganisasjon i Europa bestående av 28 medlemsland.

EU er i stadig utvikling og det som opprinnelig var et økonomisk prosjekt, er nå en politisk union med blant annet felles utenrikspolitikk og justispolitikk. Det mest sentrale med samarbeidet er fellesmarkedet, som sikrer rettigheter til fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemslandene (de såkalte fire friheter). EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming.

Traktater og kompetansefordeling

Det nåværende EU-samarbeidet er bygget opp rundt to forfatningstraktater (avtaler mellom medlemslandene), Treaty on European Union (Maastricht-traktaten) og Treaty organises the functioning of the Union (Roma-traktaten). Disse grunnleggende traktater er flere ganger blitt endret ved at medlemsstatene har inngått nye traktater som endrer forfatningstraktatene setning for setning. Gjennom medlemslandenes tilslutning til disse traktatene er de pålagt forpliktelser og tildelt rettigheter. Dette innebærer bl.a. at deler av medlemslandenes suverenitet er delegert til EUs syv styringsorganer i form av overføring av kompetanse/myndighet.

Kompetanse/myndighet er fordelt mellom EU og dens medlemsstater gjennom første del av Treaty organises the functioning of the Union (TFEU). Alle områder som ikke er eksplisitt nevnt kan den enkelte medlemsstat selv bestemme over:

Enekompetanse: Det er bare EU som kan gi og vedta juridisk bindende rettsakter og medlemsstatene handlingsevne er begrenset til den myndighet de får av EU eller til å gjennomføre EU-rettsakter. The customs union The establishing of the competition rules necessary for the functioning of the internal market Monetary policy for the Member States whose currency is the euro The conservation of marine biological resources under the common fisheries policy Common commercial policy

Delt kompetanse: Medlemsstatene kan utøve sin kompetanse på områder der EU ikke har utøvet sin kompetanse. The internal market Social policy, for the aspects defined in this Treaty Economic, social and territorial cohesion Agriculture and fisheries, excluding the conservation of marine biological resources Environment Consumer protection Transport Trans-European networks Energy The area of freedom, security and justice Common safety concerns in public health matters, for the aspects defined in this Treaty "Union exercise of competence shall not result in Member States being prevented from exercising theirs in:" Research, technological development and space Development cooperation, humanitarian aid "The Union coordinates Member States policies or implements supplemental to theirs common policies, not covered elsewhere" Coordination of economic, employment and social policies Common foreign, security and defence policies

Støttekompetanse: EU har rett til å gjennomføre tiltak for å understøtte, koordinere eller supplere medlemsstatenes innsats, uten at dette fratar medlemsstatenes egen kompetanse på disse områdene. The protection and improvement of human health Industry Culture Tourism Education, youth, sport and vocational training Civil protection (disaster prevention) Administrative cooperation

Signert I kraft Dokument

1948 1948 Brüssel-traktaten

1951 1952 Paris-traktaten

1954 1955 Paris-konferansen

1957 1958 Roma-traktaten

1965 1967 Samlings-traktaten

1975 N/A DERs vedtak

1986 1987 Enhetsakten

1992 1993 Maastricht-traktaten

1997 1999 Amsterdam-traktaten

2001 2003 Nice-traktaten

2007 2009 Lisboa-traktaten

Den europeiske unions tre søyler:

De europeiske fellesskap:

Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)

Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF)

Utløpt i 2002

Den europeiske union (EU)

Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF)

Det europeiske fellesskap (EF)

TREVI

De rettslige- og indre anliggender (RIA)

Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)

Det europeiske politiske samarbeide (EPS)

Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)

Uintegrerte organer

Den vesteuropeiske union (WEU)

Utløpt i 2011

Styringsorganer

EU styres av syv organer, som har ulike funksjoner:

• Europaparlamentet er det eneste direkte folkevalgte organ. Med-lovgiver.
• Det europeiske råd er samlingen av medlemslands stats- og regjeringssjefer. Politisk retningsgiver, utnevner visse poster.
• Ministerrådet (også kalt "Rådet", Consilium) er samlingen nasjonale ministre på et gitt saksområde. Med-lovgiver.
• Europakommisjonen utformer lovforslag og drifter EUs daglige arbeid.
• EU-domstolen tolker Europeisk lov.
• Den europeiske sentralbank er ansvarlig for det pengepolitikken til eurosonen.
• Revisjonsrådet (Revisjonsretten) reviderer Unionens regnskap.

Norges forhold til EU

Selv om Norge ikke er medlem i EU, har Norge likevel et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen, som sikrer Norge tilgang til EUs indre marked. Det indre marked omfatter fri bevegelse av personer, varer, tjenester og kapital (de fire friheter). I tillegg omfatter EØS-avtalen også samarbeid innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk.

Norge er også med i Schengen-avtalen, som gjør at norske statsborgere kan reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass. Avtalen, og dermed også området, omfatter i dag 26 land og over 400 millioner mennesker.

Som en del av samarbeidet med EU har Norge en egen delegasjon til EU. Dette er Norges største utenriksstasjon og har i overkant av 50 ansatte. Tilsvarende har EU en egen delegasjon til Norge med kontorer i Oslo.

Medlemsland

Siden EUs opprinnelse i 1951 har 28 suverene nasjonalstater tilsluttet seg EU.

Årstall	Medlemsland	Medlemmer	Areal (km²)	Befolkning (2009)
1957	Belgia, Frankrike, Tyskland, Italia, Luxembourg, Nederland	6	1 266 584	233 938 207
1973	Danmark, Irland, Storbritannia	9	3 790 864	304 702 315
1981	Hellas	10	3 922 804	315 849 315
1986	Portugal, Spania	12	2 353 891	373 117 135
1995	Østerrike, Finland, Sverige	15	3 333 203	395 818 876
2004	Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia	25	4 071 261	459 893 891
2007	Bulgaria, Romania	27	4 419 671	507 974 000
2013	Kroatia	28

EUs historiske utvikling

Idéen om europeisk integrasjon

Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Mange kjente størrelser på den tiden, som Fridtjof Nansen, Thomas Mann og Johan Ludwig Mowinckel, sluttet seg til denne bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig fler land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett. Bevegelsen var en tidlig pionér for politiske tanker som først skulle bli satt ut i livet etter andre verdenskrig i Vest-Europa. Pan-Europa-bevegelsen ble ledet av Coudenhove-Kalergi helt til hans død i 1972, og deretter av Otto von Habsburg.

Europa hadde lidd store menneskelige og økonomiske tap under Den annen verdenskrig. Et integrert Europa ble av grunnleggere som Alcide De Gasperi, Jean Monnet, Robert Schuman og Paul-Henri Spaak ansett for en løsning på alle de krigene som hadde herjet verdensdelen. Økonomisk integrasjon ble særlig ansett som en måte å oppnå forsoning mellom Tyskland og Frankrike på etter flere kriger mellom disse landene. Samtidig ble Italia og Benelux-landene trukket inn i det tette fransk-tyske samarbeid, og disse landene ble samlet kalt de indre seks.

Haag-kongressen i 1948 foreslo et politisk, økonomisk og monetært forent Europa. Europabevegelsen og Europa-colleget ble som følge av dette opprettet på slutten av 1940-tallet. I årene som fulgte ble det tatt flere politiske initiativer i tråd med forslagene fra kongressen.

1950–1957: Kull- og stålunionen

Den 9. mai (senere feiret som Europadagen) 1950 la den daværende franske utenriksminister Robert Schuman frem en erklæring, utarbeidet av statsmannen Jean Monnet. Dette var en plan som i første rekke innebar en sammenknytning av de nasjonale tungindustrier – hvis betydning var avgjørende i krigføring – underlagt kontroll av felles institusjoner, deriblant Den høye myndighet; Europakommisjonens forløper. Hensikten med planen var å gjøre det «ikke bare utenkelig, men også praktisk umulig» for nasjonalstatene å kunne kaste kontinentet ut i enda en storkrig. Bruk av våpenmakt skulle for fremtiden synes irrasjonelt fordi sammenslutningen ville skape gjensidig avhengighet og solidaritet. Fellesinstitusjonene skulle gis overnasjonal beslutningsmyndighet og således være styringsdyktige og ikke la seg dirigere av nasjonale stormakters interesser. Denne bindende form for samarbeide kontrasterte Folkeforbundets modell, som med sitt rent mellomstatlig samarbeide hadde vist seg komplett handlingslammet under forspillet til Den annen verdenskrig. Planen vant tilslutning, og førte til at Frankrike, Tyskland, de tre Benelux-land og Italia inngikk Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) ved EKSF-traktaten|Paris-traktaten av 1951.

1957–1973: De fire friheters økonomiske fellesskap

I 1957 signerte de samme seks land Roma-traktaten, og opprettet dermed Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), samt atomenergi-organisasjonen Euratom. I EØF-samarbeidet inngikk grunnprinsippene om fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser ("de fire friheter"). Medlemsstatene forpliktet seg ensidig til å avstå fra å innføre toll mellom landene og gradvis å nedbygge eksisterende indre tollsatser til null. Et grunnprinsipp i Roma-traktaten var at det skulle bli forbud mot å forskjellsbehandle handel basert på nasjonalitet med mindre tvingende hensyn tilsa det motsatte. Ved Brussel-traktaten av 1965 (også kjent som Samlingstraktaten) ble regelverkene for henholdsvis EKSF, EØF og Euratom tilpasset hverandre, og underlagt paraplybetegnelsen De europeiske fellesskap og felles institusjoner. I 1962 la den franske president Charles de Gaulle overraskende ned veto mot Storbritannias innlemmelse, hvorpå også Norge, Danmark og Irland trakk sine søknader om medlemskap.

1973–1993: Fra «eurosklerose» til fellesmarked

Med Charles de Gaulles avgang i 1969 var den siste hindring fjernet for Storbritannia, Irland og Danmark i deres bestrebelser på å få innvilget medlemskap. Den første utvidelse av fellesskapet ble således gjennomført i 1973. Tiden som fulgte utvidelsen var preget av en treg integrasjons- og utvidelsesprosess, og svak økonomisk utvikling, blant annet grunnet oljekrisen og begrenset handlingsrom.

Det første direkte valg til Europaparlamentet ble gjennomført i 1979. Dette understreket at fellesskapets lovgivningsprosess ikke skulle forbli utelukkende mellomstatlig, skjønt forsamlingen var fremdeles et forum med liten lovgivningsmakt og sterkt begrenset innflytelse. I 1985 overtok Jacques Delors presidentembedet i Europakommisjonen. Det samme år ble Schengen-avtalen for fjerning av interne grensekontroller inngått mellom fem vesteuropeiske land, uavhengig av EF-systemet. Dette ble ansett for et gjennombrudd for samarbeidet, men for å få ytterligere bukt med den såkalte "eurosklerosen" av treg utvikling, igangsatte Delors arbeidet med å utforme et reelt og effektivt indre marked som kunne innfri Roma-traktatens intensjon. Dette resulterte i signeringen av Den europeiske enhetsakt i 1986. Det samme år trådte de nye demokratiene Spania og Portugal inn i fellesskapet.

1993–2003: Union med utvidet kompetanse

Delors-kommisjonen gjenopptok arbeidet for å realisere visjonen om en europeisk valutaunion, og bidro således til at Maastricht-traktaten av 1992 la nødvendige premisser for den myntenhet som senere ble døpt til euro. Med Maastricht-traktaten ble dessuten Den europeiske union opprettet som en overbygning på de såkalte tre søyler: hhv. De europeiske fellesskap, de rettslige- og indre anliggender (justis- og politisamarbeid) og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Førstnevnte søyle var etablert allerede ved Samlingstraktaten, og innbefattet kompetanseområder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to sistnevnte utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på det europeiske plan, på politikkområder som tradisjonelt var ansett for nasjonalstaters eksklusive domene. Helmut Kohl og François Mitterrand ble sett som de fremste politiske pådriverne for Maastricht-traktaten.

I 1995 fikk Østerrike og de to nordeuropeiske landene Sverige og Finland, innvilget medlemskap i unionen. Til tross for Maastricht-traktatens nyvinninger på utenriksfeltet, viste unionen seg å være handlingslammet da voldelige konflikter oppsto i kjølvannet av Jugoslavias fall. Det forhold at Europa-unionen ikke på egen hånd evnet å ta affære mens massakre og krigshandlinger foregikk i dens bakgård, ble bakgrunnen for at Amsterdam-traktatens ytterligere forsterkning av EUs sikkerhetspolitiske rammeverk. Denne traktaten (signert i 1997) innebar også innlemmelsen av Schengen-avtalen i unionens første søyle, samt den endelige tilrettelegging for innføringen av euro. Valutaen ble lansert som en elektronisk valuta i 1999 og senere som et fysisk betalingsmiddel i femten medlemsstater i 2002.

Fra 2003: Østeuropeisk tilslutning

Frykt for at stadige utvidelser ville redusere EUs institusjonelle styringsdyktighet var bakgrunnen for at Nice-traktaten (signert 2001, ikrafttredelse 2003) på flere politikkområder erstattet krav om enstemmighet med regler om flertalls-avstemning. Europaparlamentet ble gjennom denne traktatendring tildelt reell lovgivningsmakt i visse sammenhenger. Den 1. mai 2004 ble den hittil største utvidelse fullbyrdet, da ti land – hovedsakelig fra den tidligere Østblokken – trådte inn i EU. I 2007 fulgte Romania og Bulgaria etter. I 2009 trådte Lisboa-traktaten i kraft. Den enighet som var medlemsstatene seg imellom om at Nice-traktaten ikke hadde vært drastisk nok i sine endringer førte til at Lisboa-traktaten tok opp den samme tråd, og plasserte Europaparlamentet på like fot med nasjonale regjeringer (Rådet) i lovgivningsprosessen på mange politikkområder, og forenklet Rådets stemmeregler ytterligere. Også EUs rammeverk for agering utad ble strømlinjeformet ved denne traktatendringen, ved at Europakommisjonens og Rådets relevante kompetanser på dette området skulle driftes samlet.

Se også

• Det europeiske frihandelsforbund (EFTA)
• Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS)
• Den nordatlantiske allianse (NATO)
• Schengen-traktaten

Litteratur

• Dag Harald Claes og Tor Egil Førland, "Europeisk integrasjon", 2. utgave 2004 - ISBN 82-05-32837-4
• Jan Erik Grindheim, "EU: fra økonomisk fellesskap til politisk union", 1998 - ISBN 82-00-12783-4
• Fridtjof Frank Gundersen, "EU - etter Lisboa-traktaten: institusjoner, rettssystem og rettsregler", 2010 - ISBN 978-82-05-40145-7
• Fridtjof Frank Gundersen, "Introduksjon til EU", 2002 - ISBN 82-90961-19-7
• Gunnar Mathisen, "Innenfor EU: en innføring i EUs beslutningsprosesser", 1996 - ISBN 82-00-22606-9
• Paul Knutsen, "Penger, stål og politikk: En problemorientert innføring i EUs historie", 1998 - ISBN 82-7674-473-7
• Kristian Sarastuen og Anders Ystad, "Hva er EU" i bokserien "Hva er, nr. 8", 2005 - ISBN 82-15-00505-5
• Fredrik Sejersted, "EØS-rett", 2. utgave 2004, ISBN 82-15-00127-0

Eksterne lenker

• Official website of the European Union (Europa.eu)
• Oversikt over EUs medlemsland (Europa.eu)
• EUR-Lex – lovgivning (Eur-lex.europa.eu)
• Informasjon om Norges samarbeid med EU (Regjeringen.no)