Død

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Død kan beskrives som enten opphør av liv i en levende organisme, eller tilstanden til organismen etterpå.

Døden kan inntreffe for en hel organisme, eller bare deler av organismen. Det er f.eks. mulig å leve selv om et eller flere organer i kroppen dør. Det kan også hende at deler av kroppen til et individ som nylig har dødd fortsetter å være virksomme en tid. Dessuten er det slik at individuelle celler oppstår og dør hele tiden, og i løpet av et langt liv vil de aller fleste cellene ha blitt erstattet av nye. Læren om, eller det vitenskapelige studiet av døden, kalles thanatologi.

Definisjon[rediger]

I Norge er den juridiske definisjonen på død hos mennesker at det foreligger irreversibelt totalt opphør av alle hjernens funksjoner. Dette kan fastslås på flere måter, enten indirekte ved å måle hjernens elektriske aktivitet (elektroencefalogram), eller ved å fastslå opphørt blodsirkulasjon i hjernen. At det ikke lenger går blod gjennom hjernen, kan man vise med ultralyd eller røntgenkontrast (angiografi). At hjernen ikke fungerer er ikke til hinder for at andre organer kan leve videre en stund, dersom vitale funksjoner som respirasjon fungerer eller blir opprettholdt kunstig. Dette gir mulighet for organdonasjon.

Forestillinger[rediger]

Ugjenkallelighet brukes ofte som et av nøkkelpunktene for å beskrive døden. Hvis noen har dødd vil det ikke være mulig å bringe vedkommende tilbake til livet igjen ved medisinsk behandling.

Forskjellige kulturer, religioner og tradisjoner har mange forskjellige forestillinger om døden. Dette kan være tro på:

Dette er noen av de viktigste spørsmålene innen religion. Andre tror at vitenskapen i fremtiden vil kunne vekke døde mennesker til live.

Døden i kunst og symbolikk[rediger]

I kunsten er det siden antikken blitt brukt mange symboler for døden, særlig menneskers skjeletter og deler av disse. I enkelte kulturer er det en personifikasjon av døden eller en dødsgud som blir framstilt.

Fra middelalderen er et dødningehode - også kalt en hodeskalle - et vanlig symbol i både malerkunst og dekorasjoner bl.a. i kirker. Dødningehodet kan være lagt på to krysslagte knokkelbein, eller knoklene kan være plassert nedenfor dødningehodet.

I mange framstillinger, blant annet i norske segl og våpenskjold fra 1600-tallet, sees tre blomster som vokser opp fra issen på dødningehodet, som et symbol for et liv etter døden. Et dødningehode med eller uten blomster, er brukt som skjoldmerke eller hjelmtegn i personlige segl fra prester, andre embetsmenn, byborgere og bønder. Dødningehodet inngår som figur i våpenskjoldene til bl.a. de norske slektene Bentzen, Borchgrevink, Heiberg, Kielland, Kirsebom, Klingenberg og Saxe.

Eksterne lenker[rediger]