Barnets beste

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Barnets beste i formen det som er best for barnet, er et begrep som brukes i Barneloven §§43, 48, 55. Det brukes for å fokusere barnets behov og interesser. Barnets beste er i følge Barneombudet et vagt begrep og å lage regler som skal være dekkende for alle barns behov og livssituasjon er tilnærmet umulig. I utgangspunkt trenger barnet foreldre som samarbeider. De fleste er enige om at det normalt er et gode for barn å få omsorg og oppleve en trygg og stabil tilknytning til både far og mor. Uenigheter går ofte på hvilke virkemidler som må brukes for å bidra til dette.

Barneloven pålegger foreldre å avtale samvær med barn etter samlivsbrudd utfra egen vurdering av hva som er best for barnet. Om enighet ikke oppnås er det tillagt domstolene og offentlige institusjoner å ta avgjørelsene. I lys av barnets beste vurderes og besluttes hvem barnet skal bo hos, hvor mye kontakt (også kalt ”samvær” og/eller ”omsorg”) foreldre, foresatte eller andre parter skal tillates å ha med barna og til hvem, og av hvem bidrag skal betales.

Historie[rediger]

I U.S.A. representerte bruken av barnets beste-doktrinen et skifte i den offentlige familiepolitikken i begynnelsen av det 20. århundret. Barnets beste-doktrinen er et aspekt av uttrykket ”parens patriae”, som oppstod i det 17. århundret for å begrunne statens fullmakt til å overta ansvar for enkeltindivider, og i USA har uttrykket erstattet ”Tender Years”-doktrinen som baserte seg på at barn ikke takler endringer i oppvekstmiljøet særlig bra og at slike endringer ville være skadelig for barns utvikling. Inntil tidlig 1900-tall ble fedre normalt tildelt bosted (også kalt ”omsorg” i Norge) etter skilsmisse. Mange stater i USA skiftet tidlig på 1900-tallet til en standard som fullt og helt tilgodeså mor som primær omsorgsperson gjennom den såkalte ”Tender Years”-doktrinen. På 1970-tallet ble ”Tender Years”-doktrinen endret til den i dag kjente frasen til barnets beste som den fremste begrunnelsen for rettslige avgjørelser som omhandler barn og hvor de skal bo. Fordi den store majoriteten av dommere fortsatt legger en ikke ubetydelig vekt på tradisjonelle holdninger om at mor er hovedomsorgsperson, er det også mor som oftest blir tilgodesett i rettslige avgjørelser også i Norge. Barnets beste-doktrinen brukes også i saker hvor andre familiemedlemmer, som f.eks. besteforeldre, prøver saker om rett til å få treffe barnebarn, og også i saker der barnevernstjenesten er involvert. Noen foreldre, vanligvis samværsforelder som ikke barnet har bosted hos, mener at bruken av barnets beste-doktrinen i slike saker kan forhindre beskyttelse av velfungerende foreldres grunnleggende rett til å oppdra barnet på en måte omsorgsforeldre finner passende for barnet.

FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen)[rediger]

Barn har rett til å gå på skole, rett til hvile, fritid og lek og rett til å si sin mening i alt som angår det. FNs barnekonvensjon inneholder 42 punkter som sier hvilke rettigheter alle barn har.

Barn har behov for spesiell beskyttelse, derfor har de sine egne rettigheter uttrykt i barnekonvensjonen. Den gir barna de samme grunnleggende rettigheter, uansett hvem de er og hvor de bor. Rettighetene er politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle og gjelder alle under 18 år, uavhengig av nasjonalitet, kjønn, sosial status, religion, kultur. Konvensjonen bygger på prinsippet om at barnets beste alltid skal komme først i alle situasjoner, over alt.

Barnekonvensjonen krever at medlemslandene anerkjenner og respekterer barns grunnleggende rettigheter til liv, utvikling, beskyttelse og deltagelse. Det er staten som har ansvaret for at barns rettigheter blir fulgt.

Konvensjonen ble utformet av FNs menneskerettighetskommisjon, og er basert på FNs erklæring om barnets rettigheter, som ble vedtatt 30 år tidligere. Barnekonvensjonen trådde i kraft året etter at det ble vedtatt, etter at 20 land hadde endelig godkjent vilkårene i avtalen. Gjennomføringen av konvensjonen overvåkes av FNs barnekomité, som jevnlig evaluerer tilstanden i de enkelte medlemslandene og kommer med anbefalinger og observasjoner. Konvensjonen er svært omfattende, og dekker de fleste aspekter innenfor barns rettigheter til liv, utvikling, beskyttelse og deltagelse.

Du kan lese pdf-dokument med hele Barnekonvensjonen på norsk her.

Vurderingen av barnets beste[rediger]

I barnefordelingssaker som følger av skilsmisse, opphør av partnerskap eller samboerforhold skal dommere vurdere, og beslutte, hva som er den beste løsningen for barnet. En vurdering av barnets beste brukes også for å avgjøre rettslige forpliktelser og rettigheter i saker der f.eks. besteforeldre hevder rettigheter i forhold til barnebarn, eller når biologiske foreldre prøver saker som omhandler barn som skal adopteres.

Barnets beste-prinsippet er brukt av majoriteten av dommere for å begrunne rettslige avgjørelser i en vid rekke forhold knyttet til et barns velferd. Doktrinen implementeres ofte som et tiltak som potensielt kan ”frigjøre” barn fra konflikt mellom foreldrene. Doktrinen brukes av dommere blant annet for å fastslå hvem som skal ta avgjørelser om barnas medisinske helse, eller i andre forhold som anses viktig for barna. For å underbygge bruken av doktrinen i barnefordelingssaker bruker dommere som oftest sakkyndige psykologer og/eller andre eksperter som er ment å foreta undersøkelser for å vurdere levevilkårene for barna hos deres omsorgs- og samværsforeldre. Ofte benyttes uttrykk som ”stabilitet i barnas liv”, ”kontakter i nærmiljøet” og hver av foreldrenes ”evne” til å skape et ”stabilt hjemmemiljø” av retten i begrunnelsen for avgjørelser om bosted og samvær.

Barnets beste-sjekklisten skal være veiledende for å vurdere barn og ungdoms ønsker og følelser relatert til spørsmålene retten skal avgjøre og sjekklisten er ment å sikre at barnas grunnleggende rettigheter iht. barnekonvensjonen kommer i første rekke. Sjekklisten gir en omfattende liste av emner som bør vurderes for å sikre at unge mennesker som kommer i kontakt med rettsvesenet blir sikret en fullstendig gjennomgang av fakta og at deres grunnleggende rettigheter som borgere blir fremmet og ivaretatt. I Norge er det barnets interesse som skal komme først og da brukes ofte begrepet barnets beste som hovedbegrunnelse.

Kritikk av bruken av begrepet barnets beste[rediger]

Barnets beste-standarden har fått omfattende kritikk av mange grupper, spesielt familie- og fedregrupper, hovedsakelig fordi doktrinen kan føre til marginalisering og fiendtliggjøring av barna fra en av foreldrene uten at dommere og myndigheter iverksetter tiltak for å forhindre dette. En slik marginalisering kan føre til ytterligere skjerpet konfliktnivå mellom foreldrene, som igjen fører til at barna blir lidende part. Kritikerne argumenterer med at kravene til bevisbyrde bør bli strengere når en av foreldrene påstår dårlig omsorgsevne hos den andre forelderen og at barnets beste-standarden bare bør benyttes i saker der fratagelse av foreldreansvar allerede har skjedd, dvs. i saker der en av foreldrene er dømt til å fratas foreldreansvar. Noen mener sågar at selv dette ikke er godt nok fordi dommeres avgjørelser etter deres mening altfor ofte er basert på antagelser og fordommer, heller enn faktiske forhold i saker som omhandler barn og foreldres omsorgsevne.

Eksterne lenker[rediger]