Avtaleloven

Avtaleloven (forkortet Avtl.) regulerer spørsmål knyttet til avtaleinngåelse gjennom tilbud og aksept.

Avtaleloven har ingen definisjon av begrepet "avtale", men loven legger til grunn at en avtale kommer i stand ved en sammenkobling av to dispositive utsagn: tilbud og aksept. Avtalelovens modell med tilbud og aksept illustrerer de generelle prinsippene for inngåelse av avtaler.

Binding krever for det første at part B som mottar erklæringen fra part A, har "rimelig grunn til å tro" at A binder seg, altså at erklæringen fremstår som et tilbud. Dette beror på en tolkning av As utsagn og eventuelt annen atferd. For det andre kreves det at tilbyderen A har rimelig grunn til å tro at erklæringen fra B er en aksept. Dette beror på en tolkning av Bs utsagn (aksept) og eventuelt annen atferd.

Hovedpunktene for å inngå avtale etter avtalelovens system er:

At tilbyderen har fremsatt et tilbud.
At aksepten har kommet frem til tilbyderen innen akseptfristen, jf. Avtaleloven §§ 2 og 3, og stemmer med tilbudet (forutsatt i Avtaleloven § 6).
At tilbudet og aksepten er gyldige, som vil si at de ikke kan tilbakekalles re integra og ikke kan settes tilside etter Avtaleloven § 36.

En aksept har både påbuds- og løftevirkning. Påbudsvirkningen, at aksepten binder tilbyderen til å stå ved sitt løfte, inntrer når den har kommet frem til tilbyderen, typisk når en e-post er sendt. Løftevirkningen, at aksepten binder akseptanten til å yte vederlaget, inntrer når den er kommet til mottakerens (tilbyderens) kunnskap. Akseptanten kan hindre at avtale inngås ved å tilbakekalle aksepten før den kommer frem til tilbyderen, eller samtidig med at askepten kom til tilbyderens kunnskap.

En konsekvens av at en aksept har løftevirkning, er at det er først når aksepten har kommet til tilbyderens kunnskap at partene er bundet og avtale inngått i henhold til avtalelovens modell.

Avtaleloven er delt i fem kapitler med hvert sitt delområde:

Avtaleinngåelse med e-post, SMS mv.

Avtaleloven har ingen særlige regler om avtaleslutning gjennom elektroniske medier, men stort sett reiser bruk av slike medier ingen særlig problemer i forhold til avtaleloven, tvert imot har avtaleloven fått en slags renessanse ved fremveksten av slike medier som slutningsform.

Om uttrykkene viljeserklæring og rettshandel

Uttrykket viljeserklæring brukes i lovens overskrift og i kapittel 3. I § 1 og i kapittel 2 brukes derimot uttrykket rettshandel. Både uttrykket viljeserklæring og uttrykket rettshandel betegner den private partsytring som får rettsvirkninger etter sitt innhold, som vil si at det skapes rett eller plikt i samsvar med utsagnet.

De dispositive utsagn (viljeserklæringene – rettshandlene) kan deles inn i fire hovedgrupper:

Løfter er de utsagn som skaper plikt for avgiveren og rett for adressaten, f.eks. et tilbud om kjøp.
Påbud er de utsagn som skaper plikt for adressaten, f.eks. reklamasjoner, oppsigelser eller påkrav om oppfyllelse.
Kompetansetildelinger, f.eks. meddelelse av fullmakt eller kommisjonsoppdrag, gir den bemyndigede kompetanse til å forplikte oppdragsgiveren rettslig.
Rettsbevarende utsagn eller reklamasjoner er de utsagn som rettslig sett er nødvendige for å bevare en rett for avgiveren som ellers ville gå tapt.

Særlig om Avtaleloven § 36

Avtaleloven § 36 skiller seg fra de øvrige regler i kap. 3, ved at den ikke bare gir adgang til å sette en avtale til side på grunn av forhold som forelå da avtalen ble til, men også på grunn av etterfølgende forhold. Også rettsvirkningene av § 36 er til dels andre enn de som følger av avtalelovens øvrige ugyldighetsregler. Bestemmelsen betegnes derfor gjerne som den alminnelige formuerettslige lempningsregel.

Videre vil § 36 være anvendelig der avtalen har et urimelig innhold. F.eks. vil § 36 kunne anvendes i alle de ugyldighetssituasjoner som tradisjonelt har vært forankret i NL 5-1-2. Teori og praksis omkring NL 5-1-2 vil imidlertid fortsatt kunne være retningsgivende.

§ 36 annet ledd peker på en del momenter som skal tillegges betydning ved urimelighetsvurderingen – f.eks. partenes stilling eller forholdene ved avtalens inngåelse. I Rt. 2013 s. 388 ble det lagt vekt på at kjøperen av et komplisert spareprodukt var forbruker, og utfallet ville ikke blitt det samme om det dreide seg om et profesjonelt meglerhus. Men for at en skal kunne legge vekt på partenes stilling, må de på en eller annen måte ha påvirket enten avtalens innhold eller avtaleslutningen. At f.eks. partene er «unge og umodne», er i seg selv ikke nok til å gjøre en avtale ugyldig – dette må enten har ført til en avtale som innholdmessig er urimelig, eller at det skyldes partenes ungdom eller umodenhet at avtalen i det hele tatt ble inngått. Når det gjelder forholdene ved avtalens inngåelse, kan det f.eks. dreie seg om en differanse mellom hva partene trodde og de faktiske forhold.

Bakgrunn for loven

Avtaleloven er et resultat av nordisk lovsamarbeid. De skandinaviske avtalelover – den svenske fra 1915, den danske fra 1917, den finske fra 1926 og den islandske fra 1936 – er i hovedtrekk sammenfallende. Det betyr at det kan være mye å hente også fra annen skandinavisk litteratur. Forarbeidene til lov 31. mai 1918 nr. 4 (Avtaleloven eller Avtl.) er Ot.prp. nr. 63 (1917) som stort sett legger til grunn "Utkast til lov om avtaler og andre retshandler paa formuerettens omraade" (Utkast 1914), Indst. O. IX (1918) og Ot.forh. (1918) s. 745-752.

Se også

Litteratur

Johan Giertsen, "Avtaler", 3. utgave 2014 - ISBN 978-82-15-02290-1

Ekstern lenker

LOV-1918-05-31-4: Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (Avtaleloven) (Lovdata.no)