Avtalerett

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Avtalerett (eller avtaleinngåelsesrett) omhandler den del av kontraktsretten som dreier seg om avtalers inngåelse (binding), tolkning, ugyldighet, lemping og representasjon.

Betegnelsen "kontraktsrett" dekker i tillegg til dette regelverket også avtalers innhold og virkninger.

Avtalerettens regler er delvis lovfestet og delvis ulovfestet. Du finner generelle regler i Avtaleloven og Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687, mens Kjøpsloven, Forbrukerkjøpsloven, Forsikringsavtaleloven, Håndverkertjenesteloven, Avhendingslova og Bustadsoppføringslova med flere, gir mer spesielle avtalerettslige regler.

Hovedproblemstillingene i kontraktsretten er om partene er bundet - og hvis ja, innhold og virkninger av slik binding.

Avtalerettens bakgrunn[rediger]

Norsk avtalerett er bygget på romerretten. Norsk avtalerett er derfor veldig lik annen europeisk rett og nær identisk annen nordisk avtalerett. Både FN og EU har utformet regler for avtalerett som anses som norsk avtalerett. Med økt internasjonalisering er det en merkbar trend mot globalisering av avtaleretten.

Om avtaleinngåelse[rediger]

Se også artikkelen Avtaleinngåelse

Ved avtaleinngåelse er spørsmålet om om partene har "rimelig grunn til å tro" at den andre har bundet seg. Tradisjonelt handler det om tilbud og aksept, hvor A har gitt B (mottaker av tilbudet) "rimelig grunn til å tro" at A vil binde seg på de vilkår om pris og annet som fremgår av tilbudet.

Det er formfrihet ved avtaleinngåelse, som vil si at en avtale kan inngås på hvilken form man vil: Skriftlig, muntlig, eller hva partene måtte ønske.

Binding forutsetter følgende:

  1. En tolkning av partenes utsagn og eventuelt annen relevant atferd.
  2. At denne tolkningen viser at partene er enige, i det minste om det vesentlige av sine rettigheter og plikter.
  3. At det ikke foreligger grunner for ubundethet, som angrerett, tilbakekall, re integra, avbestilling, ugyldighet eller lemping etter Avtaleloven § 36.

Om det har skjedd en binding må avgjøres ved en konkret vurdering av det enkelte tilfelle. Ettersom tolkning av partsutsagn (og mer) med sikte på om to parter er bundet må knyttes nært til hvert enkelt saksforhold, har det heller ikke blitt formulert noen vidtgående generelle prinsipper av Høyesterett på dette området.

Om avtaletolkning[rediger]

Om ugyldige avtaler[rediger]

Om lemping av avtaler[rediger]

Om representasjon[rediger]

Grunnprinsipper i avtaleretten[rediger]

Se også vår mer utfyllende artikkel om grunnprinsipper i avtaleretten.

Norsk avtalerett bygger på noen grunnleggende prinsipper og disse er:

Avtalefrihet[rediger]

Avtalefriheten handler om at enhver kan inngå en avtale med hvem man vil, og dermed stifte rettigheter og plikter.

Formfrihet[rediger]

En avtale kan inngås på hvilken form man vil: Skriftlig, muntlig, eller hva partene måtte ønske. Det er selvfølgelig lettest å bevise hva avtalen faktisk går ut på hvis man har en skriftlig avtale.

Avtaler skal holdes[rediger]

En avtale er en avtale, så partene kan ikke bare trekke seg fra en avtale.

Forventningsprinsippet[rediger]

Får du et tilbudet skaper tilbudet forventninger om f.eks. mengde og pris og tilbyder kan ikke uten videre endre tilbudet.

Lojalitetsprinsippet[rediger]

Lojalitetsprinsippet har ikke et entydig innhold, men handler om at avtaleparter i varierende grad må ta hensyn til den annen part. Det er f.eks. forventet at ressurssterke parter i noen grad ivaretar ressurssvake parters interesse og begrepet "god forretningsskikk" brukes ofte i denne sammenheng.

Ytelse mot ytelse[rediger]

Dette prinsippet handler om at det i et avtaleforhold er forventninger om at ytelse fra en part er betinget av at den annen part yter. Svikter denne forutsetningen ved at en part ikke oppfyller kontraktsmessig, kan den annen part normalt kreve at forpliktelsen blir endret eller opphevet. Siktemålet er å opprettholde gjensidigheten i avtaleforholdet.

Internasjonal avtalerett[rediger]

United Nations Convention on Contracts for the International Sale of Goods (CISG) har regler om internasjonale kjøp og i avsnitt II om avtaleinngåelse ved kommersielle kjøp. Reglene ble etter konvensjonens hjemmel for reservasjonsrett unntatt av de nordiske land ved tiltredelsen, men i endringslov 28. februar 2014 nr. 2 ble det vedtatt at Avtaleloven §§ 1-9 ikke får anvendelse på Kjøpsloven kapittel XV, jf. Avtaleloven § 9a. Kjøpsloven kapittel XV består av en inkorporasjonsbestemmelse som kort og godt sier at "FN-konvensjonen 11. april 1980 om kontrakter for internasjonale løsørekjøp gjelder som norsk lov". Dette innebærer at de materielle regler i CISG vedrørende avtaleinngåelse på sitt virkefelt erstatter avtalelovens avtaleinngåelsesregler.

Se også[rediger]

Litteratur[rediger]

Eksterne lenker[rediger]