avskrivning

Siden avskrivning er direkte knyttet til forbruket av ressurser, er det viktig å vurdere hva som vil kunne være salgsverdi (restverdi) på eiendelen ved slutten av den stipulerte økonomiske levetiden, det vil si når eiendelen skal erstattes (utfases). Denne verdien kalles også utrangeringsverdi og residualverdi. Dette er et estimert beløp som organisasjonen vil få igjen ved et potensielt salg og som dermed ikke er verdi som organisasjonen kommer til å forbruke. Derfor må salgsverdien trekkes fra investeringsutgiften for å finne det avskrivbare beløpet.

Det er ulike måter å avskrive på, blant annet den lineære metoden, saldometoden og produksjonsenhetsmetoden.

Lineære avskrivninger vil si å avskrive et driftsmiddel med like stort beløp hvert år over eiendelens økonomiske levetid.

Ved saldoavskrivninger avskriver man en prosentsats av gjenværende bokført verdi. Da vil beløpet som avskrives, reduseres i hver regnskapsperiode, men det vil alltid være en saldo igjen. Avskrivningsbeløpet og restsaldoen vil etter hvert utgjøre et veldig lavt beløp. Av praktiske årsaker er det derfor vanlig å avskrive hele restsaldoen når den faller under et visst nivå.

• Saldoavskrivninger kalles også degressive avskrivninger. Det er også mulig å operere med progressive avskrivninger (hvor avskrivningsbeløpene øker for hver regnskapsperiode).

Produksjonsenhetsmetoden innebærer at det er den konkrete bruken av et produksjonsmiddel som skal danne grunnlaget for beregningen av størrelsen på avskrivningen, i motsetning til hvor mye tid som har gått (slik det er i den lineære metoden eller saldometoden). Periodens avskrivning ved bruk av produksjonsenhetsmetoden er gitt ved antall forbrukte enheter i regnskapsperioden dividert med eiendelens totale brukskapasitet (i antall enheter). Denne metoden kan eksempelvis brukes på skrivere (basert på antall utskrevne ark), biler (basert på antall kjørte kilometer) og produksjonsmaskiner (basert på antall timer de har blitt brukt, eller antall produksjonssekvenser). Metoden brukes for eksempel innenfor olje- og gassindustrien.

Blant disse tre metodene er lineære avskrivninger det desidert mest vanlige, primært fordi dette er enkelt å praktisere. Regnskapsteoretisk bør det imidlertid velges en regnskapsmodell som best reflekterer ressursbruken i perioden.

Avskrivning kan forstås på flere ulike måter, for eksempel:

• det forventede verdifallet til et varig driftsmiddel i en regnskapsperiode. Dette kan illustreres ved saldoavskrivninger. Noen eiendeler forventes å ha et høyere verdifall i starten og så et avtakende verdifall. Kjøp av ny bil kan være et eksempel.
• den periodiske allokeringen av en investeringsutgift. Dette kan illustreres ved lineære avskrivninger. Her fordeles (allokeres) investeringsutgiften jevnt over de kommende regnskapsperiodene eller delperiodene, ut fra forventet økonomisk levetid.
• den faktiske bruken av et varig driftsmiddel med begrenset økonomisk levetid. Dette kan illustreres ved produksjonsenhetsmetoden.

En organisasjon kjøper en ny elbil for kr 500 000 som skal brukes i flere år. Organisasjonen planlegger å bytte ut bilen etter 10 år. Bilens økonomiske levetid for denne organisasjonen blir dermed 10 år.

Den faktiske levetiden på bilen kan være mye lengre, og det er sannsynlig at det er mulig å selge bilen etter 10 år og få igjen en viss sum. Organisasjonen estimerer summen til kr 50 000. Denne estimerte salgsummen skal derfor trekkes fra investeringsutgiften. Avskrivbart beløp i dette tilfellet blir kr. 450 000.

Her er det mulig å velge lineære avskrivninger, ut fra en betraktning om at investeringsutgiften skal fordeles (allokeres) over ti regnskapsår (kommende kalenderår). Dersom bilen ble kjøpt ved starten av et år, blir årlig avskrivning kr 45 000.

Det er mulig å argumentere for at bilen vil falle mest i verdi i starten og at verdifallet gradvis vil avta. Resonnementet her kan være at en ny kjøper av bilen ikke vet hvordan bilen er brukt. Det framstår derfor mest hensiktsmessig å velge saldoavskrivninger, som gir et bedre uttrykk for forventet verdiutvikling (forbruk) over tid. Alternativt kan det argumenteres at det har stor betydning hvor mye bilen blir kjørt hvert år, siden lite kjøring innebærer lite slitasje og mindre verdifall. Antall kjørte kilometer per år kan dermed være en måte å avgjøre dette på, og man kan anvende produksjonsenhetsmetoden som den mest egnede avskrivningsmetoden.

Avskrivning innebærer at man må bruke skjønn ved valg av avskrivningsmodell og tilhørende vurderinger av økonomisk levetid, estimert total kapasitet på produksjonsutstyret og så videre. For å unngå at bedrifter skal bedrive skattemessige tilpasninger via regnskapet (ettersom avskrivninger senker bedriftens skattbare inntekt), har norske skattemyndigheter valgt standardiserte saldoavskrivninger i skatteregnskapet. Skatteloven inneholder derfor maksimalsatser for ulike saldoavskrivningsgrupper.

• regnskap
• bedriftsøkonomi