Asyl

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Asyl (beskyttelse, av lat. asylum) betyr et fristed mot forfølgelse.

Utlendinger som er forfulgt, frykter forfølgelse eller umenneskelig behandling i hjemlandet ditt, kan søke om asyl i Norge.

For å kunne søke om asyl må søker oppfylle vilkårene og på den måten bli annerkjent som flyktning. Hovedregelen er at søker har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning. Også personer som står i fare for tortur eller dødsstraff om de returnerer til hjemlandet kan annerkjennes som flyktning.

Definisjonen av flyktning fremgår av Flyktningekonvensjonen Artikkel 1 A, som er gjengitt i Utlendingsloven § 28 første ledd bokstav A og B.

Fra asyl til beskyttelse[rediger]

I dagens lov er begrepet asyl erstattet med beskyttelse for å gjenspeile det internasjonale begrepet i flyktningretten; protection. Etter den nye loven vil flere av dem som for første gang får innvilget beskyttelse få status som flyktninger. Både personer som etter loven får asyl og personer som får vern mot retur, får beskyttelse når UDI har fattet vedtak etter 1. januar 2010. Gruppene som tidligere fikk ulik status vil begge få status som flyktninger, og dermed får de også de rettighetene dette innebærer.

Beskyttelsesvurderingen[rediger]

Vurderingen av om en utlending har behov for beskyttelse er todelt. Utlendingsmyndighetene vil først ta stilling til hva som faktisk har skjedd i saken. Dette innebærer å vurdere troverdigheten av forklaringen utlendingen gir om hvem han er, og hva som har skjedd i hjemlandet. I asylsaker finnes det ofte ikke håndfaste bevis på hva som har skjedd. Mangel på bevis kan for eksempel skape usikkerhet om utlendingen faktisk har vært medlem i et politisk parti, deltatt i en demonstrasjon eller endret sin religiøse tro i hjemlandet.

Dersom forklaringen fremstår som noenlunde sannsynlig og utlendingen har bidratt til å opplyse saken, skal asylforklaringen legges til grunn som riktig. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Hvis utlendingens generelle troverdighet fremstår som god, skal tvil om deler av forklaringen komme utlendingen til gode.

Deretter vurderer utlendingsmyndighetene hva som kan skje med utlendingen dersom han reiser tilbake til hjemlandet. Spørsmålet er om han risikerer å bli utsatt for handlinger eller reaksjoner som er så alvorlige at de kan sies å utgjøre forfølgelse. Denne vurderingen gjøres på bakgrunn av utlendingens egen situasjon og informasjon om den generelle situasjonen i hjemlandet. Det må ikke være sikkert at utlendingen risikerer forfølgelse, men en teoretisk mulighet er heller ikke nok. Risikoen må være påregnelig.

I alle asylsaker der utlendingen ikke har krav på asyl, skal det også vurderes om det er sterke menneskelige hensyn eller om personen har en særlig tilknytning til Norge som kan gi en tillatelse etter utlendingsloven § 38.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]