Arverett

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Arverett er et rettsområde som omhandler arverettslige problemstillinger, hovedsaklig fordelingen av formuesgoder når en person dør, men også avdødes gjeld og andre forpliktelser.

Det er først og fremst Arveloven fra 1972 som regulerer hvordan arv skal foregå, men også reglene om skifte og Ekteskapsloven er sentrale.

Det er verdt å merke seg at Arveavgiftsloven er opphevet og at det etter 1. januar 2014 derfor ikke skal beregnes avgift for gave og arv.

Det er to måter man kan arve på etter norsk rett: Arv etter loven og arv etter testament.

Arv etter loven[rediger]

Dersom den avdøde (arvelateren) ikke utpeker hvem som skal ta arv i et gyldig testament, er det arvelovens regler som avgjør dette.

Arvelovens regler stiller opp et parentelsystem som deler arvelaterens slektninger opp i arveklasser etter hvor nært beslektet de var med avdøde. Dette bestemmer at dersom avdøde har barn og ektefelle i live, arver ektefellen en fjerdedel mens barna deler resten. Er ett eller flere barn døde, overtar deres eventuelle barn (arvelaterens barnebarn) deres arv, og slik fortsetter det med deres eventuelle etterfølgere. Har ikke avdøde ektefelle, arver barna alt.

Hvis den avdøde ikke har etterkommere (livsarvinger), får ektefellen halvparten av arven, og avdødes foreldre den andre halvdelen, eller deres etterkommere (avdødes søsken, nieser/ nevøer osv.) hvis de er døde.

Er ingen av foreldrene eller deres etterkommere i live, går hele arven til en eventuell ektefelle, eller til besteforeldrene eller deres etterkommere, men i norsk lov ikke lenger ned enn til kusiner og fettere.

Er ingen av dem som er nevnt her i live, og avdøde ikke har opprettet gyldig testament, går arven til Staten med mindre særlige grunner tilsier noe annet.

Arv etter testament[rediger]

Utdypende artikkel: Testament

Et sentralt prinsipp innen arveretten er testasjonsfriheten, som i utgangspunktet gir mulighet til å opprette et testament som bestemmer en annen fordeling av arven enn den loven stiller opp. Testamentet går da foran loven.

Fra utgangspunktet om testasjonsfrihet er det noen viktige unntak. Ektefelle og barn har krav på henholdsvis minstearv og pliktdelsarv, som er deler av arven arvelateren ikke kan ta fra dem ved testament. Barna skal ha to tredjedeler av arven på deling, begrenset til en million kroner hver, og ektefellen skal ha 4 ganger folketrygdens grunnbeløp hvis avdøde har livsarvinger, 6 hvis vedkommende ikke har det.

For at et testament skal være gyldig, må det som utgangspunkt være skriftlig og signert av testator, med to vitner som signerer. Disse kravene kan fravikes dersom testator pga. brå og farlig sykdom eller annet nødstilfelle ikke kan overholde dem, og i stedet oppretter nødtestament. En testamentarisk bestemmelse er ugyldig dersom vitnene er inhabile, når testator er sinnssyk eller i høy grad sjelelig svekket eller når den er fremkalt ved tvang. For at testamentet til en person under 18 år skal bli gyldig, må det godkjennes av justisdepartementet.

Rettspraksis[rediger]

Rettspraksis er forholdsvis omfattende på arverettens område og kunnskap om den er nødvendig for å finne svar på mange av de tvilsspørsmål som oppstår i praksis. Grensegangen mellom livs- og dødsdisposisjoner er f.eks. i stor grad trukket opp i rettspraksis. Det samme gjelder råderetten for gjenlevende ektefelle som sitter i uskiftet bo.

Også rettspraksis fra før Arveloven av 1972 har fortsatt interesse på mange områder. Det samme har lovforarbeider, som Ot.prp. nr. 36 (1968-69), Ot.prp. nr. 14 (1969-70), Innst. O. XIX (1970-71), Ot.prp. 46 (1989-90) og Ot.prp. 73 (2007-2008).

Reelle hensyn[rediger]

Som ellers i norsk rett vil reelle hensyn spille inn ved løsningen av arverettslige tvister. I tilfeller der et resultat vil fremstå som urimelig og rettskildematerialet ikke utpeker noen klar løsning, vil hensynet til en god løsning i den konkrete tvist veie tungt. Men på et punkt er domstolene strenge: Er formkravene for testamenter ikke fulgt, er ugyldighet det ubønnhørlige resultat.

Utenlandsk rett[rediger]

Utenlandsk rett er ikke av større betydning for arveretten enn for andre rettsområder. Men svensk og særlig dansk rett og rettspraksis kan gi veiledning når det gjelder avgjørelsen av tvilsomme spørsmål i norsk rett. I seg selv har nordisk rettsenhet en egenverdi. Hertil kommer at den danske og norske arvelovgivning har mange fellestrekk. Det er derfor ikke overraskende at det fra tid til annen blir vist til annen nordisk rett.

Litteratur[rediger]

Av arverettslig litteratur kan man i første rekke nevne: Arnholm - Arveloven (1974), Hambros - Kommentarutgave til loven (4. utg. 2007) og Unneberg - Arveretten (1990).

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]