Abortloven

Fra Jusleksikon.no
Hopp til: navigasjon, søk

Lov om svangerskapsavbrudd (abortloven, fork. abl.) av 13. juni 1975 nr. 50 har til formål å regulere forhold rundt svangerskapsavbrudd.

Om loven[rediger]

Abort ble tillatt i i Norge i 1964. Gravide kvinner kunne da søke en nemnd om å få gjennomført abort. Loven ble vedtatt den 11. november 1960, men trådde ikke i verk før 1. februar 1964.[4] Det ble i 1967 opplyst at omtrent 4700 kvinner på årlig basis søkte om abort. Av disse fikk ca 3500 innvilget abort. Det er videre antatt at mellom 7000 og 10 000 norsk kvinner fikk utført illegal abort hvert år på 1960-tallet.[5]

En undersøkelse fra 1973 viste at andelen kvinner som fikk innvilget abort økte fra 73% i 1965 til 85% i 1971. Berthold Grünfeld mente at dette tydet på at det hadde vært en liberalisering av tolkningen av abortloven. Samme undersøkelse viste at nærmere halvparten av ugifte kvinner i Oslo som hadde fått avslag om abort, fikk den utført illegalt. Antallet anker etter avslag varierte sterkt fra landsdel til landsdel. I Oslo anket så mye som 76% av kvinnene i 1971, mens anken blant kvinner i Finnmark bare var på 2%.[6] Ulik tolkning av abortloven førte til at det oppstod en viss tilstrømning til Oslo av abortsøkende. Det var på 1960- og 1970-tallet vanskeligere å få innvilget abort i utkant-Norge enn i Oslo. Det var også et mer restriktivt syn i Nord-Norge, på Vestlandet og Sørlandet. Østfold var også et sted der det var vanskelig å få innvilget abort på begynnelsen av 1970-tallet. Dette førte til at mange søkte til Oslo for å få abort.[7] En undersøkelse foretatt på midten av 1970-tallet viste at det var livssynet og den sosiale bakgrunnen hos medlemmene i abortnemndene som var utslagsgivende for søknadens utfall. Livssituasjonen til den kvinnen som hadde bedt om abort var av mindre betydning.[8]

Den 30. mai 1978 blir loven om selvbestemt abort vedtatt.[9] Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. desember 1978 abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget (22. mai) og Lagtinget (29. mai 1975) ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget.

Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke (Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd[10]).

Abortlovens kjerne er § 2. Her står det hvilke vilkår som må være oppfylt for at et abortinngrep skal være lovlig: Før 12. svangerskapsuke kan kvinnen ta avgjørelsen selv. Etter 12. uke kan abort innvilges av en nemnd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

  • a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse
  • b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon
  • c) det er stor fare for sykdom hos barnet
  • d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest
  • e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming


Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Tolkning av loven[rediger]

Punktene a–e kan tolkes ganske vidt. Loven og forskriftene antyder at mer og mer skal til for at disse kriteriene er oppfylt når graviditetens lengde øker fra 12 opp mot 18 uker. Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Abortloven har hele tiden vært omstridt.

Se også[rediger]

Eksterne lenker[rediger]